Permittering er en midlertidig ordning der arbeidstaker er pålagt fritak fra arbeid og arbeidsgiver samtidig er fritatt sin lønnsplikt. I motsetning til ved oppsigelse, består arbeidsforholdet når en ansatt blir permittert, og stansen i arbeid kun er midlertidig. Det betyr at den ansatte har rett og plikt til å vende tilbake til arbeidet når permitteringen opphører. Ved oppsigelse har man ikke tilsvarende rettigheter.
Hvis det er overveiende sannsynlig at årsaken til at man permitterer ansatte ikke er forbigående, skal man ikke permittere, men si opp den ansatte.
Et vilkår er at det finnes en «saklig grunn som gjør det nødvendig for bedriften». Man har ikke anledning til å permittere ansatte på grunn av arbeidstakers eget forhold, det må være forhold i bedriften.
Typiske tilfeller som oppfyller krav til «saklig grunn», er
Permittering kan enten være opphør av arbeid for en periode (hel permittering), eller reduksjon av daglig eller ukentlig arbeidstid (delvis permittering).
Forskjellen er at permittering som regel kommer etter ønske fra arbeidsgiver, mens permisjon er på initiativ eller ønske fra den ansatte.
En oppsigelse er en permanent avslutning av arbeidsforholdet. En permittering er et midlertidig opphold.
Mange lurer på når det er korrekt å bruke oppsigelse, og når er det korrekt å permittere dine ansatte. Det er avhengig av flere faktorer, som bør vurderes sammen. Hovedfaktoren er selvsagt bedriftens fremtidsutsikter. Hvis man har et realistisk håp om å kunne ta den ansatte inn igjen i bedriften i noenlunde nær fremtid, vil antakelig permittering være riktig utfall.
Les mer: Permittering og ferie.
Utvelgelsen av hvilke ansatte som skal permitteres, skal være saklig begrunnet og må gjøres på bakgrunn av en helhetsvurdering. I denne vurderingen skal alle relevante momenter tas i betraktning, slik som ansiennitet.
Ved permittering vil det imidlertid ofte være grunn til å fravike ansienniteten, for eksempel om bedriftens behov for å levere varer og tjenester krever bestemte faglige kvalifikasjoner. I praksis kan da en som har vært ansatt lenge bli permittert før en som nylig har blitt ansatt. Dette har blant annet sammenheng med at en permittering, på grunn av sin begrensning i tid, anses å være mindre inngripende for arbeidstakeren enn en oppsigelse.
Om man ved permitteringstidspunktet med sikkerhet vet at man ikke kan ta vedkommende inn i bedriften igjen, skal man ikke permittere den ansatte. Da skal den ansatte bli oppsagt. Dette selv om både bedriften og den ansatte tenker at det er en fordel – og en mykere avslutning – å bli permittert enn å bli oppsagt.
I tillegg til dette er det alltid et krav til at det foreligger saklig grunn for permitteringen, som nevnt innledningsvis.
Les mer: Hvordan skal permisjoner rapporteres i a-meldingen?
Arbeidsgiver kan permittere ansatte i en periode på inntil 26 uker i løpet av en 18 måneders periode.
Er noen av de ansatte i en bedrift i streik, og de øvrige ansatte derfor ikke kan beskjeftiges på en rasjonell måte, må man også kunne benytte seg av permittering.
Det samme vil kunne gjelde hvor konflikt i en bedrift fører til at arbeidstakerne i en annen bedrift ikke kan sysselsettes på rasjonell måte. Som eksempel kan nevnes manglende leveranse av råvarer, som igjen forhindrer produksjon i en annen bedrift, eller det kan f.eks. være streik i renholdsbedriften som står for renholdet av en bestemt restaurant, som igjen gjør at restauranten må stenge og gå til permittering av sine ansatte.